tirsdag 15. oktober 2013

Halleluja!


Å gå i kirken trenger slett ikke å være det man tenker på med en norsk gudstjeneste! Det kan være øredøvende sang, trommer som man «hører» med mellomgulvet og dans og bevegelse så en er usikker på om gulvet holder!

Merethe, Håkon og jeg var i dag gjester under en gudstjeneste i en lokal kirke som driver med åndeutdrivelse, og det ble en utrolig sterk opplevelse. Allerede før vi kom frem til det falleferdige skuret som huset kirken, dundret musikken ut av vinduene. Kirken var stappfull av mest kvinner i nydelige kjoler i alle mulige farger. Likevel ble vi hilst hjertelig velkommen og gitt en plass på gulvet helt fremme.

Musikken var det som bar gjennom hele gudstjenesten – massiv sang fra alle med elgitar og afrikanske trommer som akkompagnement. Og etter hvert intens dansing fra alle - kvinner i trange skjørt, menn i dress og barn i alle aldre.  Energien i rommet var bare enorm  - smittende og herlig. Og trolig nok til å kunne gi strøm til en liten småby.

Selve seansen med åndeutdrivelse var også intens, men på en helt annen måte. De «besatte» ble hentet frem til presten og han begynte å riste voldsomt på hodene deres. Etter hvert kom flere til -både kvinner og menn – og la hendene sine på mage, rygg, armer og ben og også de ristet i vedkommende til denne til slutt datt sammen. Opp til fem, seks mennesker kunne da sitte over ham eller henne og massere, klaske, riste i dem. Hele tiden mens resten av menigheten sang og danset rundt dem. Målet er å mane ut de onde åndene. Noen ble helt slappe og en gutt så ut til å besvime. En annen jente strittet i mot og sto lenge i bue før noen fikk tvunget henne i bakken. Hun krøp til slutt bort og inn i en krok.

Vi fikk av tolken vite at det var svært viktig for presten at alle han ba for «ble lagt ned», da dette var symbolet på at han er Guds forlengede arm og forvalter hans styrke. Dermed endte det med at noen av dem rett og slett ble dyttet over ende eller lagt i bakken med makt. Avslutningen på det hele var at folk talte i tunger og noen lagde dyrelyder mens de ristet i hele kroppen.

Det er nok ingen tvil om at det er et oppriktig ønske om å hjelpe de menneskene i menigheten som sliter som ligger bak deres handlinger. Men en kan jo undre seg på om dette er det beste for en med vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Det var uansett en sterk opplevelse og etter fire intense timer var vi helt øre i hodet av all musikken og intensiteten. Og vi gikk derfra med en følelse av at her er det kanskje noe å lære begge veier – vi av livsgleden, utfoldelsen og samholdet – og de av hvordan hjelpe de som sliter aller mest…

Hilsen Katrin, Merethe og Håkon
 

 

1 kommentar:

  1. Hei!
    Tusen takk til dere alle tre for alt dere skriver og deler av opplevelsene i Kongo. Det er sterk og interessant lesing - ikke minst fordi dere skriver så levende, det er som om også jeg sitter der i kirken og ser hva som skjer under åndeutdrivelsen, eller møter barnets blikk. Vi som sitter her hjemme er så stolte av dere, ikke minst fordi dere bruker de faglige og menneskelige ressursene deres til virkelig å gjøre en forskjell for andre.

    Takk for at dere deler!

    Gøril

    SvarSlett