søndag 20. oktober 2013

Hva skal man gjøre- når det ikke er noe man kan gjøre?


Joli har blikket vendt ned og kroppen nesten dobbelbøyd da hun kommer inn i det knøttlille rommet der vi skal snakke sammen. Hun ser så vidt på meg idet vi hilser, og setter seg ytterst på kanten på den lave benken. Vi er i en kirke i en av de fattigere bydelene i Bukavu, der Joli og flere for tiden bor fordi de er besatt av onde ånder. Jeg får umiddelbart sympati for den unge jenta som jeg vet lever sammen med flere psykotiske personer. Hvordan klarer hun å hevde seg blant dem? Hvordan er det å leve i et så kaotisk og støyende miljø for ei som er så forsiktig og underdanig?

Joli forteller meg at hun kommer fra en landsby som ligger litt utenfor Bukavu, men at hun ikke lenger kan bo hos sine foreldre fordi hun er besatt av «ulydighetsånden». For hennes del betyr det at hun kan bli obsternasig og krangle om hun blir provosert.  Etter hvert som vi har intervjuet flere personer fra ulike områder, viser det seg at «åndene» kan ha så utrolig mange former – fra full psykose, til «ulydighetsånder» og «sladderånder» - sistnevnte får folk til å fortelle sladder og stygge ting om andre. Men også sykdom som bekkenløsning eller gikt kan bli forklart med at ånder har tatt over kroppen. Så besettelsene ser ut til å fungere både som forklaring på sykdom, på uvanlig, skremmende og ukontrollert atferd, men også til å ha en streng sosial kontroll med for eksempel opprørsk ungdom. Og konsekvensene av å være besatt kan være store. De blir alle tatt med til kirken, en healer eller en heksedoktor for å bli helbredet. Joli måtte flytte hjemmefra på grunn av sin besettelse og blir svært trist når hun snakker om savnet til foreldrene sine. Men hun tør ikke dra hjem fordi åndene kommer tilbake hver gang hun planlegger å dra fra kirken og tilbake til landsbyen.

På spørsmål om hun har opplevd vold, forteller hun at hun stadig vekk ble slått av sin mor med en kjepp, og at hun var den eneste i søskenflokken som ble behandlet slik. Også lærerne behandler henne dårlig fordi hun ikke lenger bor hjemme. Hun tenker at det er hennes skyld fordi hun er besatt og ikke har oppført seg som forventet. Klinisk tenker jeg at hun har både en depresjon og PTSD etter at en onkel ble brutalt drept.

Det er hjerteskjærende å være vitne til hennes smerte og fortvilelse og se at det blir forklart med besettelse. Mens jeg satt der, kjente jeg på en veldig frustrasjon over å ta del i dette, vite at jeg kunne hjulpet henne – men at jeg ikke kan! Det er veldig uvant som kliniker å snakke med alle disse menneskene og ta del i deres vanskelige liv og psykiske vansker uten å ha mulighet til å være med dem et stykke på veien og forhåpentligvis gjøre noe godt. Men oppdraget i denne omgang var å ta del i forskningsprosjektet omkring psykiske lidelser og åndebesettelse, og da er det ikke hverken tid eller rammer til å drive behandling. Et annet aspekt, er at prestene som «behandler» disse, til dels er veldig skeptiske til psykisk helsevern og de ville trolig heller ikke akseptert at vi begynte med annen behandling enn bønn.

Så mitt håp er at det går an å komme tilbake og kanskje bruke den kunnskapen vi har samlet så langt til å samarbeide med prestene, slik at jenter som Joli får skikkelig hjelp og mulighet til å komme seg videre i livet.

Jeg takker med dette for meg – jeg drar nå hjem til Norge igjen med et tonn av inntrykk – både gode og triste, men ikke minst med et fornyet engasjement for å gjøre verden et lite stykke bedre!

 

Hilsen Katrin

Kirken der de åndebesatte bor, Joli i lyseblått vendt bort fra kamera. I bakkant skimtes buret der utagerende "pasienter" blir bundet fast.

 
Maitre er heksedoktor og viser frem dyreskinnene han bruker for å jage bort onde ånder (som jeg ville kalt sorg, vanlige sykdommer og PTSD)


Fra en av intervjusituasjonene ute på landsbygda

En av våre tolker, Aline, under en av kirkene der vi foretok intervjuer.

fredag 18. oktober 2013

Nest siste dag av workshop


Fredag 18. Oktober 2013.

I dag er nest siste dag av vår 12 dager lange workshop. Stemningen i gruppen har vært god hele veien, med svært aktive og interesserte deltakere. Denne uka har vi hovedsaklig jobbet med opplæring av selve NET-metoden. Det har vært mye gruppearbeid, både i større grupper og i grupper på to-tre deltakere. Deltakerne har trent på å legge Lifeline med bruk av steiner og blomster, samt nå de siste to dagene å jobbe med prosessering av traumehendelser. Vi har oppfordret de til å bruke egne erfaringer hvis de ønsker det, men med mulighet til å bruke eksempler fra pasienthistorier for de som heller ønsker det. De fleste har valgt å bruke selvopplevde erfaringer. Og hvilke erfaringer! Ved innledningen til denne jobbingen hadde Håkon og jeg et rollespill med en ganske dramatisk hendelse (båtulykke med fare for liv), men en kommentar fra en av deltakerne satte det hele i perspektiv da hun lurte på om vi ikke kunne ta et mer realistisk eksempel hvor noen blir voldtatt eller drept… Det er ingen tvil om at dette er virkeligheten her.  De egenopplevde traumehendelser som deltakerne har fortalt om omhandler hovedsakelig krigserfaringer med å ha sett mange drepte, selv vært i alvorlig fare og på flukt over tid, alvorlige ranshendelser, brå sykdom og død hos nærmeste familie. Flere var også i Rwanda under folkemordet i 1994.  Det er ingen tvil om at dette er sterke opplevelser. Noen er nok også mer preget av sine opplevelser enn andre. Likevel er hovedinntrykket at de fleste har vært usedvanlig åpne om sine erfaringer her i workshopen, og at de har opplevd det nyttig å få en anledning til å snakke om/få bearbeidet egne opplevelser.  At deltakerne i tillegg jobber med svært tunge saker har også blitt stadig tydeligere. Kvinner som voldtas er en stor del av klientgruppen mange jobber med, med tilleggs-problematikk som uønsket graviditet etter voldtekt, skader i underliv pga volden som er brukt, redsel for HIV-smitte og ikke minst avvisning fra familien etter voldtekt. I tillegg kommer nøden og fattigdommen som menneskene i landsbyene lever under. Frykten for ran og voldtekt fra rebel-grupper synes å være nærmest konstant, og flere av deltakerne jobber med oppsøkende arbeid i landsbyene med direkte fare for eget liv. Rett og slett ekstremt modig og imponerende og det er bare å bøye seg i ærbødighet for den jobben som disse menneskene gjør.

I ettermiddag skal deltakerne ha eksamen, og i morgen blir det noe undervisning om hvordan vi som hjelpere kan ivareta oss selv. Sjelden har et slikt tema føltes viktigere! Deretter blir det evaluering av workshopen, samt utdeling av diplomer. Som mange andre steder i verden er seremonier og slikt svært viktig så målet blir å få til en fin og høytidelig avslutning for alle disse flotte deltakerne.

Hilsen Merethe og Håkon
Lifeline
Gruppearbeid i hagen

tirsdag 15. oktober 2013

Halleluja!


Å gå i kirken trenger slett ikke å være det man tenker på med en norsk gudstjeneste! Det kan være øredøvende sang, trommer som man «hører» med mellomgulvet og dans og bevegelse så en er usikker på om gulvet holder!

Merethe, Håkon og jeg var i dag gjester under en gudstjeneste i en lokal kirke som driver med åndeutdrivelse, og det ble en utrolig sterk opplevelse. Allerede før vi kom frem til det falleferdige skuret som huset kirken, dundret musikken ut av vinduene. Kirken var stappfull av mest kvinner i nydelige kjoler i alle mulige farger. Likevel ble vi hilst hjertelig velkommen og gitt en plass på gulvet helt fremme.

Musikken var det som bar gjennom hele gudstjenesten – massiv sang fra alle med elgitar og afrikanske trommer som akkompagnement. Og etter hvert intens dansing fra alle - kvinner i trange skjørt, menn i dress og barn i alle aldre.  Energien i rommet var bare enorm  - smittende og herlig. Og trolig nok til å kunne gi strøm til en liten småby.

Selve seansen med åndeutdrivelse var også intens, men på en helt annen måte. De «besatte» ble hentet frem til presten og han begynte å riste voldsomt på hodene deres. Etter hvert kom flere til -både kvinner og menn – og la hendene sine på mage, rygg, armer og ben og også de ristet i vedkommende til denne til slutt datt sammen. Opp til fem, seks mennesker kunne da sitte over ham eller henne og massere, klaske, riste i dem. Hele tiden mens resten av menigheten sang og danset rundt dem. Målet er å mane ut de onde åndene. Noen ble helt slappe og en gutt så ut til å besvime. En annen jente strittet i mot og sto lenge i bue før noen fikk tvunget henne i bakken. Hun krøp til slutt bort og inn i en krok.

Vi fikk av tolken vite at det var svært viktig for presten at alle han ba for «ble lagt ned», da dette var symbolet på at han er Guds forlengede arm og forvalter hans styrke. Dermed endte det med at noen av dem rett og slett ble dyttet over ende eller lagt i bakken med makt. Avslutningen på det hele var at folk talte i tunger og noen lagde dyrelyder mens de ristet i hele kroppen.

Det er nok ingen tvil om at det er et oppriktig ønske om å hjelpe de menneskene i menigheten som sliter som ligger bak deres handlinger. Men en kan jo undre seg på om dette er det beste for en med vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Det var uansett en sterk opplevelse og etter fire intense timer var vi helt øre i hodet av all musikken og intensiteten. Og vi gikk derfra med en følelse av at her er det kanskje noe å lære begge veier – vi av livsgleden, utfoldelsen og samholdet – og de av hvordan hjelpe de som sliter aller mest…

Hilsen Katrin, Merethe og Håkon
 

 

mandag 14. oktober 2013

Barna som brenner seg fast i minnet

 
Dagene her er fulle av sterke inntrykk med folks historier om sykdom de ikke får hjelp med, overgrep og krigserfaringer og fattige kår med små, små skur i en gjørmete skråning. Likevel er det også mye styrke å spore i kvinner som aldri fikk gå på skole, mistet foreldre tidlig og likevel har klart å holde seg på beina og nå forsørger egne barn. Og mange flotte fedre som kjærlig følger sine små barn hånd i hånd til skolen.
Men i alle disse historiene, er det noen som setter dypere spor enn andre. Som den lille, spinkle gutten på seks år som bor på et lite kirkelig senter med ungdommer som er «besatte» - dvs psykotiske. Den ene mener han er Paven av Roma, den andre er til tider så utagerende at han bindes fast i et bur til han roer seg. Midt opp i dette bor den lille, tynne gutten. Han er her fordi han har hatt leukemi og ikke kan bo hjemme. Da vi var på besøk, så han utrolig redd og forskremt ut, og til tross for mange forsøk på å komme i kontakt og kanskje utveksle et smil, var dette ikke å lokke frem. Han hadde et alvorligste ansiktet jeg har sett på lenge og det er trist å tenke på at han ikke har mulighet til å kunne leke og utvikle seg, utforske verden og få den omsorgen og tryggheten han trenger.
Et annet barn som krøp inn i hjertet mitt, var ei lita jente på omtrent fire. Da vi besøkte en kirke under gudstjeneste, kom hun etter hvert smygende bort til først Merethe, så til meg. Hun klamret seg til oss
og hadde tydelig behov for nærhet og omsorg. Hun gløttet stadig opp som for å forsikre seg om at vi ikke gikk vår vei. Hvordan er hennes liv til vanlig? Hvem trøster henne når hun er lei seg? Hvem klemmer og koser med henne, slik en liten jente fortjener? Henne var det virkelig vanskelig å si hadet til da vi skulle gå. Å etterlate et så trengende barn, skjærer rett og slett i hjertet. Skulle ønske jeg kunne si noe ala:  «je tek dom alle sju»!

Hilsen Katrin

Den lille jenta sammen med Merethe og Håkon.

Er onde ånder og psykose det samme?


Vi er kommet godt i gang med våre intervjuer med folk som er eller har vært besatt av onde ånder. Det er utrolig spennende å snakke med dem om deres opplevelser og ikke minst hvordan de forklarer de plagene de har. Det har vært færre som har opplevd sterke traumer enn vi trodde på forhånd, men de snakker om hvordan de likevel opplever å være utenfor egen kropp, hvordan de kan besvime uten grunn, at de kan bli utagerende, ha hukommelsesutfall, ha bisarre drømmer og ikke minst tale i tunger og besvime når de blir bedt for.

Vi har ikke gjennomført mer enn om lag 20 intervjuer så langt da det er krevende å bygge opp et kontaktnett med prester og tradisjonelle healere som er de som føler seg besatt går til. Men vi har nå snakket med prester i 7 forskjellige kirker, samt to healere, til nå som hjelper oss med å komme i kontakt med de «besatte». Og det er disse intervjuene vi holder på med.

Folk er veldig imøtekommende og veldig opptatte av å kunne få fortalt sin historie. Men man må også tåle at noen kommer en time senere enn avtalt eller at det er tre små barn med på intervjuet fordi mor ikke har noe annet sted å ha dem. Og stedene vi intervjuer dem er i en kirke eller et privathus, der det kan komme folk forbi rett som det er. Så dette er til tider langt unna det super- regulerte terapeutlivet vi vanligvis har.

Selv om vi bare er i starten av intervjuperioden, kan det se ut som om det er en tendens til at folk skiller det vi kaller PTSD symptomer (som her bare refereres til som «bad memories») og psykotiske symptom eller dissosiative lidelser (som de betegner som «bad spirits»). Det kan være ånder som enten er kastet på deg som følge av en eller annen konflikt (med en nabo, å ikke rette seg etter familiens regler eller sjalusi), det kan være dårlig arv eller at en i familien «går igjen» gjennom den besatte, man kan bli besatt av en voldtektsmanns onde ånd, å synde gjør din sjel mer sårbar for onde ånder, eller man kan rett og slett ha uflaks og få en ond ånd av å drikke av vannet den bor i eller når man går over kirkegården. Det er få som så langt ser ut til å tenke at det å ha opplevd vonde ting kan ha sammenheng med å være «besatt». Det skal bli spennende å se videre om dette er en tendens som holder, eller om vi finner andre nyanser.

Hilsen Katrin

søndag 13. oktober 2013

Møte med nye problemstillinger


Vi møter stadig nye situasjoner i undervisningen hvor kontrastene til forholdene i Norge kommer fram. I går var fokuset på kvinner og voldtekt. En av de mannlige deltakerne framsatte at kvinner kunne få tilfredsstillelse når hun ble voldtatt av 5 menn. Vi vet jo at holdninger  om voldtekt er noe av grunnen til at dette er et så utstrakt problem i regionen. Det ble en stor diskusjon med mye engasjement fra de andre deltakerne som heldigvis imøtegikk hans påstand.

I dag snakket vi om hvordan å etablere en god allianse i behandling. Et tema som da kom opp var når det var ulik etnisitet mellom behandler og pasient. Kan en få til en trygg relasjon om behandleren er Tutsi og pasienten er Hutu? De fleste mente at en måtte prøve å tilpasse hvem som var behandler for å skape en så trygg atmosfære som mulig. En deltaker som var Tutsi (og dermed assosiert med invasjonsstyrkene fra Rwanda) fortalte da en historie om at han hadde tatt imot en kvinne på sykehuset som nettopp hadde opplevd at mannen ble drept og barn alvorlig mishandlet av Tutsi rebeller. Han var eneste tilgjengelige lege og hadde gjennom flere dager hjulpet kvinnen med behandling av fysiske skader. Hun fikk etter hvert stor tillit til han og fortalte han hele historien om hva som hadde skjedd. På tross av at han hadde samme etnisitet som de som hadde begått overgrepene ble han en viktig hjelper for henne. Da hun ble utskrevet fra sykehuset en god stund senere tok hun kontakt med han og sa at hun ville oppkalle sitt enda ufødte barn etter han.

De 25 deltakerne har gjennom uka som har gått blitt mer og mer trygge på hverandre. Grunnlaget er dermed lagt for opplæringen i selve behandlingsmetoden, som vi starter med på mandag. Først har vi heldigvis en fridag i morgen, hvor vi vil gjøre detaljplanleggingen for neste ukes program. 
Teamet bestående av Herbert, Håkon, Simon, Eva, Katrin, Katy og Merethe

torsdag 10. oktober 2013

Godt i gang med NET-workshop

Hei!
Da er vi i gang med workshopen her i Bukavu, og har hatt de tre første dagene med undervisning. I dag, 10. oktober, er Verdensdagen for Mental Helse, og ettersom det viste det seg at mange av deltakere var involvert i ulike arrangement knyttet til den har vi pause i workshopen til i morgen. På første dag ble vi litt bekymret da kun 5 av 25 deltakere møtte opp til avtalt tid. Sakte utover dagen dukket folk opp litt etter litt, og mot slutten av dagen var vi 14. Neste dag var vi imidlertid fulltallig og har vært det siden. Begrepet "african time" har definitivt sin betydning...

I workshopen har vi til nå hatt undervisning om ulike tema: generelt om mental helse, og psykose, depresjon, suicidalitet, nevrobiologi og hukommelse. I begynnelsen føltes det litt tungt fordi alle deltakerne så usedvanlig alvorlige ut. Vi ble litt bekymret for hvordan dette skulle gå (et to-ukers kurs er lenge!), men etterhvert har de blitt mindre alvorstynget og mer uttrykksfulle. At menneskene her er preget av alvor bør jo ikke være en overraskelse da de ihvertfall de siste 20 år har levd under svært utrygge livsforhold. Alle deltakerne jobber i tillegg direkte med klienter, og menneskene de jobber med har svært sterke historier om vold, voldtekt, avvisning fra familien pga fistula (svært vanlig her ofte pga vanskelige fødsler) og andre traumehendelser. Så det er ingen tvil om at dette er deltakere som har en meget krevende arbeidssituasjon! Noen av de jobber i oppsøkende team ute i landsbyene, andre ved sentre her i Bukavu hvor kvinner, menn, barn kommer inn for behandling. Sjelden har det føltes mer meningsfullt ut å ha kurs for helsepersonell da dette er fagfolk som både ønsker og trenger kunnskap om gode metoder for traumebehandling.

Deltakerne har heldigvis gradvis blitt mer og mer aktive, har mange spørsmål og flotte innspill til diskusjoner. Vi har også brukt en god del tid på å gjøre gruppen trygg, bl.a. ved ulike gruppeøvelser. Vi har også lagt inn i programmet at hver dag starter med en liten meditasjon (5-10 min), og også noen yoga-baserte øvelser hver dag etter lunsj. Deltakerne liker dette godt og det løser opp stemningen litt og gir en fin balanse opp mot tunge fagtema. Så langt lover dette riktig så bra!


Mange hilsner fra Håkon og Merethe
Yoga-øvelse

tirsdag 8. oktober 2013


Hei -
da har jeg kommet frem og sluttet meg til teamet i Bukavu. Helgen ble brukt til å forberede workshopen for Merete og Håkon sin del, mens jeg har jobbet med forskningsteamet for å gjøre de siste tilpasningene av intervjuene. Målet med forskningsprosjektet er å finne mer ut av sammenhengen mellom traumeerfaringer og tanken om å være besatt av ånder eller demoner. Troen på å være besatt av demoner eller ånder står sterkt her og mange søker hjelp hos prester eller healere for å bli kvitt dem. Vi ønsker å se på om de mange traumatiske erfaringene som dessverre de fleste her i Kongo har, har sammenheng med det å være besatt og forstå litt mer av funksjonen de har – for igjen å søke å kunne hjelpe bedre.

Vi bruker en rekke standardiserte verktøy, man har nå brukt de siste dagene sammen med tolkene på å justere og tilpasse språket og måten vi spør på. Ord og begreper vi bruker, finnes til dels ikke på swahili, og også kunnskap om hva for eksempel et traume er, er liten. Så tolkene blir en uvurderlig kilde til informasjon om hvordan vi kan tilpasse vårt språk slik at intervjuobjektene forstår hva vi spør dem om.  Så vi har gjennomgått intervjuene gang på gang i rollespill til vi nå tror at vi har funnet en form som fungerer og starter i dag med intervjuene. Det blir utrolig spennende å høre hva folk har å fortelle!

Intervjutreningen m tolkene


Merete og Håkon startet sin workshop med NET- opplæring  i går, og brukte dagen blant annet til å gjøre dette til en sammensveiset gruppe. De skal jobbe tett sammen de neste to ukene, så det er viktig at de er trygge på hverandre og jobber godt sammen.

Katrin
 

fredag 4. oktober 2013

Vel fremme i Bukavu

Første møte med tolkene 



Hei!
Vi ankom Bukavu by, Sør-Kivu, onsdag 2. oktober etter ca. 5 timers biltur fra Kigali. Byen ligger svært vakkert til rett ved Kivu-sjøen, en av de største innsjøene i Øst-Kongo og har ca 800 000 innbyggere. Stedet vi bor på er et katolsk senter drevet av nonner, Amani Spritual Center, og ligger rett utenfor byen. Det er et fredelig og vennlig sted med et nydelig hageanlegg. Rommene er enkle, men rene og her skal vi nå bo i 1 måned. Det føles veldig bra.

Det er spesielt å tenke på at i dette området var det mye uro for 1-2 år siden, med rebel-grupper som angrep landsbyene rundt her. Byen var opprinnelig mye mindre, men etter angrepene flyktet folk fra landsbyene inn til Bukavu, med den følge at det nå er bygd hus overalt, også i rasfarlige områder. Svært mange har ikke jobber, men livnærer seg ved å selge grønnsaker, frukt el andre ting de får tak i fra landsbyene og selger på gata her i Bukavu. Det er mange alvorlige ansikter å se, men folk er til tross for det stort sett vennlige. Mht sikkerhet i Bukavu nå, og i områdene omkring, sies det at den er god, men at de som lever i landsbyene er plaget av rebeller/soldater som først og fremst er ute etter å rane.

Gruppen vi er sammen med her er Tobias fra VIVO, som styrer mye av det praktiske rundt tilretteleggingen av forskningsprosjektet om "spirit-possesion", i tillegg to studenter fra Tyskland, Eva og Simon. Engasjerte og trivelig folk alle tre. I morgen kommer også Katrin fra RVTS hit og det gleder vi oss til. I går hadde vi første møte med de fem tolkene vi skal bruke. Tre av de skal følge forskningsprosjektet, de andre to skal følge workshopen i Narrativ Eksponeringsterapi som Håkon og jeg skal ha og som starter på mandag. Alle tolkene har jobbet for VIVO tidligere, og er både dyktige og veldig interessert i arbeidsoppgavene de har fått. Etter det første møtet virker de opptatt av at mange mennesker her er meget traumatisert fra krig, uro, voldtekt, og at de trenger hjelp. Det er fint å se at til tross for store kulturforskjeller så kan vi ha samme syn på hva mennesker trenger etter å ha opplevd slike ekstreme hendelser.

Så langt lover oppholdet og arbeidet her veldig godt og vi gleder oss til å skrive å fortelle mer etterhvert!

Hilsen Merethe