søndag 20. oktober 2013

Hva skal man gjøre- når det ikke er noe man kan gjøre?


Joli har blikket vendt ned og kroppen nesten dobbelbøyd da hun kommer inn i det knøttlille rommet der vi skal snakke sammen. Hun ser så vidt på meg idet vi hilser, og setter seg ytterst på kanten på den lave benken. Vi er i en kirke i en av de fattigere bydelene i Bukavu, der Joli og flere for tiden bor fordi de er besatt av onde ånder. Jeg får umiddelbart sympati for den unge jenta som jeg vet lever sammen med flere psykotiske personer. Hvordan klarer hun å hevde seg blant dem? Hvordan er det å leve i et så kaotisk og støyende miljø for ei som er så forsiktig og underdanig?

Joli forteller meg at hun kommer fra en landsby som ligger litt utenfor Bukavu, men at hun ikke lenger kan bo hos sine foreldre fordi hun er besatt av «ulydighetsånden». For hennes del betyr det at hun kan bli obsternasig og krangle om hun blir provosert.  Etter hvert som vi har intervjuet flere personer fra ulike områder, viser det seg at «åndene» kan ha så utrolig mange former – fra full psykose, til «ulydighetsånder» og «sladderånder» - sistnevnte får folk til å fortelle sladder og stygge ting om andre. Men også sykdom som bekkenløsning eller gikt kan bli forklart med at ånder har tatt over kroppen. Så besettelsene ser ut til å fungere både som forklaring på sykdom, på uvanlig, skremmende og ukontrollert atferd, men også til å ha en streng sosial kontroll med for eksempel opprørsk ungdom. Og konsekvensene av å være besatt kan være store. De blir alle tatt med til kirken, en healer eller en heksedoktor for å bli helbredet. Joli måtte flytte hjemmefra på grunn av sin besettelse og blir svært trist når hun snakker om savnet til foreldrene sine. Men hun tør ikke dra hjem fordi åndene kommer tilbake hver gang hun planlegger å dra fra kirken og tilbake til landsbyen.

På spørsmål om hun har opplevd vold, forteller hun at hun stadig vekk ble slått av sin mor med en kjepp, og at hun var den eneste i søskenflokken som ble behandlet slik. Også lærerne behandler henne dårlig fordi hun ikke lenger bor hjemme. Hun tenker at det er hennes skyld fordi hun er besatt og ikke har oppført seg som forventet. Klinisk tenker jeg at hun har både en depresjon og PTSD etter at en onkel ble brutalt drept.

Det er hjerteskjærende å være vitne til hennes smerte og fortvilelse og se at det blir forklart med besettelse. Mens jeg satt der, kjente jeg på en veldig frustrasjon over å ta del i dette, vite at jeg kunne hjulpet henne – men at jeg ikke kan! Det er veldig uvant som kliniker å snakke med alle disse menneskene og ta del i deres vanskelige liv og psykiske vansker uten å ha mulighet til å være med dem et stykke på veien og forhåpentligvis gjøre noe godt. Men oppdraget i denne omgang var å ta del i forskningsprosjektet omkring psykiske lidelser og åndebesettelse, og da er det ikke hverken tid eller rammer til å drive behandling. Et annet aspekt, er at prestene som «behandler» disse, til dels er veldig skeptiske til psykisk helsevern og de ville trolig heller ikke akseptert at vi begynte med annen behandling enn bønn.

Så mitt håp er at det går an å komme tilbake og kanskje bruke den kunnskapen vi har samlet så langt til å samarbeide med prestene, slik at jenter som Joli får skikkelig hjelp og mulighet til å komme seg videre i livet.

Jeg takker med dette for meg – jeg drar nå hjem til Norge igjen med et tonn av inntrykk – både gode og triste, men ikke minst med et fornyet engasjement for å gjøre verden et lite stykke bedre!

 

Hilsen Katrin

Kirken der de åndebesatte bor, Joli i lyseblått vendt bort fra kamera. I bakkant skimtes buret der utagerende "pasienter" blir bundet fast.

 
Maitre er heksedoktor og viser frem dyreskinnene han bruker for å jage bort onde ånder (som jeg ville kalt sorg, vanlige sykdommer og PTSD)


Fra en av intervjusituasjonene ute på landsbygda

En av våre tolker, Aline, under en av kirkene der vi foretok intervjuer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar