mandag 14. oktober 2013

Barna som brenner seg fast i minnet

 
Dagene her er fulle av sterke inntrykk med folks historier om sykdom de ikke får hjelp med, overgrep og krigserfaringer og fattige kår med små, små skur i en gjørmete skråning. Likevel er det også mye styrke å spore i kvinner som aldri fikk gå på skole, mistet foreldre tidlig og likevel har klart å holde seg på beina og nå forsørger egne barn. Og mange flotte fedre som kjærlig følger sine små barn hånd i hånd til skolen.
Men i alle disse historiene, er det noen som setter dypere spor enn andre. Som den lille, spinkle gutten på seks år som bor på et lite kirkelig senter med ungdommer som er «besatte» - dvs psykotiske. Den ene mener han er Paven av Roma, den andre er til tider så utagerende at han bindes fast i et bur til han roer seg. Midt opp i dette bor den lille, tynne gutten. Han er her fordi han har hatt leukemi og ikke kan bo hjemme. Da vi var på besøk, så han utrolig redd og forskremt ut, og til tross for mange forsøk på å komme i kontakt og kanskje utveksle et smil, var dette ikke å lokke frem. Han hadde et alvorligste ansiktet jeg har sett på lenge og det er trist å tenke på at han ikke har mulighet til å kunne leke og utvikle seg, utforske verden og få den omsorgen og tryggheten han trenger.
Et annet barn som krøp inn i hjertet mitt, var ei lita jente på omtrent fire. Da vi besøkte en kirke under gudstjeneste, kom hun etter hvert smygende bort til først Merethe, så til meg. Hun klamret seg til oss
og hadde tydelig behov for nærhet og omsorg. Hun gløttet stadig opp som for å forsikre seg om at vi ikke gikk vår vei. Hvordan er hennes liv til vanlig? Hvem trøster henne når hun er lei seg? Hvem klemmer og koser med henne, slik en liten jente fortjener? Henne var det virkelig vanskelig å si hadet til da vi skulle gå. Å etterlate et så trengende barn, skjærer rett og slett i hjertet. Skulle ønske jeg kunne si noe ala:  «je tek dom alle sju»!

Hilsen Katrin

Den lille jenta sammen med Merethe og Håkon.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar